Likevel smiler jeg

Nå sitter jeg her klokken to på natten, relativt våken. Døgnrytmen er ikke noe å skryte av. Dagene er lange, men smilene er likevel mange. Timene flyr, så jeg får ikke gjort alt. Hverdagen er hektisk og øynene er trette. Eksamenslesing blir spontant byttet ut med en alt for lang middagslur. Likevel smiler jeg. Jeg koser meg ihjel på jobb, jeg gleder meg til hver arbeidsdag. Jobben jeg gjør er viktig, så utrolig viktig. Menneskene rundt meg er takknemmelige, vi ler og koser oss, selv om hverdagen er forutsigbar. Dagene går ikke alltid som planlagt, må lære å handle på impuls. Gjøre det beste ut av situasjonen, det har jeg lært. 

Ullteppet pakker inn en utslitt kropp, rolig musikk spiller i bakgrunnen og koppen med te ryker fra bordet. Det er i slike stunder man tenker, nyter stillheten og glemmer seg bort. Akkurat som nå. Ting går ikke alltid den rette veien, jeg merker at det stopper litt opp. Ting tar tid, det har jeg erfart. Akkurat nå bremses det, jeg må lete etter nye veier, tråkke i nye spor. Skuldrene kjennes tunge ut, enkelte saker blir bare liggende, hengende over meg. Følelsen av å aldri bli ferdig, kunne sette en strek og komme seg videre. Akkurat nå er det vanskelig. Jeg kommer ingen vei. Men håpet er der, det løser seg jo alltid. Noe dette også skal, det er jeg fast bestemt på. Jeg er jo sta, jeg får til det jeg vil, det vet jeg. Det ordner seg for snille jenter, sies det, det tror jeg på. Jeg får stadig høre at jeg ikke er noe flink til å gi livstegn fra meg. Så jeg ville bare fortelle at jeg forsatt lever, selv i en alt for hektisk hverdag. Men jeg smiler, for hverdagen min er trossalt fin. 



♥ Sov godt. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits