Jeg er ingen superkvinne

I need more hours. Er det noe jeg virkelig ønsker meg, er det flere timer i døgnet. Tjuefire timer holder ikke til alt jeg må gjøre, vil gjøre, ønsker og har lyst til å gjøre. I en hektisk hverdag glemmer jeg fort både tid, sted og min egen kropp. I grunnen er det ganske utrolig, for tenker man over det er trossalt tjuefire timer ganske mye. Men likevel for lite. Det er så mange ting som må gjøres, så mye jeg vil gjøre og enda mer som burde vært gjort. Alt på samme tid, og aller helst i går! Med ett stramt program fra tidlig morgen, til sene kveld, klarer jeg alltid å presse inn litt ekstra, gjøre bare litt mer, bare jobbe en liten tanke til, bare fordi jeg føler jeg må. 

Jeg er sier ja til ting jeg egentlig ikke har tid til. Jeg sier ja til avtaler, jeg aller helst ønsker å slippe. Jeg sier ja til å jobbe sene kvelder, når kroppen egentlig skriker etter søvn. Jeg sier ja til å fare på trening, selv om kroppen sier noe helt annet. Jeg sier ja til avtaler med venner, fordi jeg stiller alltid opp. Jeg sier ja til ting, selv om jeg vet at timeplanen er full. Men likevel presser jeg det inn på skjemaet. Jeg liker ikke tanken på å gå glipp av noe. Jeg sier ofte ja, for å lette på min egen samvittighet. Jeg sier generelt ja alt for ofte. Hvorfor skjer dette hver gang?

Jeg har forventinger til meg selv. Jeg stiller krav til hver minste ting som skal gjøres. Selv presser jeg nye avtaler inn på en overfull timeplan. Tar på meg ekstra arbeid, for å hjelpe andre, og sitter lett til langt over midnatt med skolearbeid, fordi jeg vet jeg må gjennom stoffet. Selv om jeg vet at timene på puta blir minimale, skoledagen blir lang, presser jeg meg gjennom det. Jeg har alltid fått høre at jeg stiller for store krav til meg selv. Jeg glemmer meg selv opp i det hele, jeg glemmer helsen, kroppen og det som faktisk er det viktigste. Jeg glemmer å lytte til signale kroppen sender, jeg overser de og kjører mitt eget løp. Jeg lytter for sjeldent til meg selv. Av og til føler jeg at jeg bare eksisterer. Jeg lever ikke. For hver eneste dag er det ett fullt kjør. Fullt program med alle tingene som skal gjøres, brude gjøres, avtaler og ting andre vil jeg skal være med på. Sist jeg gjorde noe jeg selv ønsker, husker jeg faktisk ikke. For hverdagen fyker avgårde uten at jeg får tenkt meg om. Uten ett pust i bakken. Det er ikke slik det burde være, vertfall ikke i det lange løp.

En datter, en søster, en bestevenn, en skolepartner, en kusine, ett barnebarn og ett menneske. Jeg vil så gjerne være alt, gjøre alle rundt meg glad, helst på samme tid. Jeg vil leve opp til forventingene både for meg selv og andre. Ønske om å være hundre prosent tilstede, til en hver tid. Men vet dere hva? Jeg strekker ikke til og jeg hater å innrømme det! Hvorfor? Fordi vi mennesker lever i ett samfunn der vi haster av gårde, der alt skal være på stell til en hver tid. Ett samfunn som har ett stort fokus på utdanning, fremtiden, sunnhet og helse. Mennesker som lever i dette samfunnet har høye ambinisjoner og forventinger. Det stilles krav over alt, på skolen, på jobben, i hjemmet, på gaten og på nettet. Jeg grøsser over at alt skal fremstilles så perfekt. For jeg er ikke alene om mangelen på kapasitet eller mangelen på superkrefter. Jeg vet at det hele tiden stilles høye krav til mennesker i dette samfunnet vi lever i. 

Men når skal vi egentlig lære og si nei? Når skal vi innse at det å si nei er menneskelig. Det er helt greit og lov å ikke ha tid til alt, uten at det alltid skal tære på samvittigheten. Jeg er ingen superkvinne. Jeg lever ikke med superkrefter heller, selv om jeg gjerne skulle ønske det. Jeg klarer ikke gi hundre prosent til alle kanter. Jeg klarer ikke gi alt jeg gjerne vil. Jeg er ingen blekksprut med flere armer. Likevell har jeg ti baller i luften og springer som en idiot mellom dem. Men det er her vi må lære. Det er her vi må lære å lytte til kroppen, ta i mot signalene som sendes, lære oss å ikke ha dårlig samvittighet over og si nei. Det er faktisk greit å ikke klare alt. Vi må lære oss å bruke tid på det som faktsik er viktig her i livet. Gjøre mer av de tingene som gjør oss lykkelige. Gjøre mer av det vi virkelig har lyst til, det som kanskje har blitt nedprioritert eller helt glemt. Vi alle er mennesker og trenger ett pust i bakken av og til. Vi må huske å ta vare på mennesket i oss, selv i en travel hverdag. Når vi innser dette, vil vi lære at tjuefire timer i ett døgn vil være akkurat passe. Fordi du får tid til å prioritert det som er viktig, samtidig ta vare på deg selv. Selv om vi lever i 2015, er det faktisk greit å ikke klare alt, det er trossalt menneskelig. 
 



♥ Iselin

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits